«Kompetanse bor i øyeblikket»

HØR HER

LASSE HAMRE

Direktør for forretningsutvikling i Task

** Kunnskap og kompetanse, kunnskap og kompetanse. Politikerne strør ordene om seg. Til anerkjennelse fra mange, men også til irritasjon fra de som vet at begrepene ikke kan sidestilles. Ifølge mange lærebøker inngår nemlig kunnskap som en del av kompetansebegrepet. Men beskriver denne definisjonen virkeligheten godt nok?

Jeg vil introdusere et annet og, jeg våger å påstå, bedre kompetansebegrep. Et begrep som vi kan bruke strategisk til å utvikle virksomheter og samfunn. Og som gjør at politikernes favorittordpar kanskje ikke er så dumt likevel.

De som sverger til lærebokdefinisjonen vil forklare at kunnskap er det som et menneske kan og vet. Sammen med ferdigheter og holdninger inngår kunnskap i kompetansebegrepet.

Det har de for så vidt rett i. Definisjonen er mye brukt. Men denne begrepsforståelsen er dessverre så snever at den nesten kun kan brukes til ordkløveri. Ja, den er tydelig. Den beskriver det som er. Den fungerer fint å klippe og lime inn i en bachelor-oppgave. Men hjelper den oss til å forstå kompetanse?

Ifølge denne definisjonen vil man antakelig være dømt til å mislykkes dersom man vil gjøre noe som man per definisjon ikke er kompetent til. Men det er ikke alltid sant. Hva med det som kan bli?

** Det finnes flere definisjoner på kompetanse enn de klærne jeg velger mellom hver morgen når jeg gjør meg klar for dagen. Selv liker jeg en definisjon som knytter kompetanse til selve øyeblikket der oppgaven utføres.

Kompetanse er et teoretisk begrep. I den virkelige verden, som byr på en uendelig strøm av unike situasjoner, er det meningsløst å snakke om kompetanse før den viser seg i praksis, i øyeblikket eller etterpå.

Ofte viser det seg at mange er mye mer kompetente enn det man skulle tro - og motsatt. Den inkompetente kan vise seg kompetent, mens den kompetente kan vise seg inkompetent.

Juristene har valgt en snever definisjon på kompetanse. Kort sier de at kompetanse betyr myndighet. Personer som oppfyller formelle kompetansekrav, kan utføre spesifikke oppgaver. En person innenfor denne definisjonen kan for eksempel ha kompetanse til å vie folk, mens en annen har kompetanse til å kjøre vogntog.

Da jeg jobbet ved den svenske krigsskolen, kom jeg over en alternativ definisjon som var mye mer spennende. Deres kompetansebegrep tok utgangspunkt i situasjonen. Øyeblikket. Utfordringene må vi håndtere her og nå. De fleste tar vi på strak arm, mens andre er mer krevende. Noen er mye mer krevende.

Særlig krevende blir det dersom øyeblikket er nytt og ukjent. Men finnes det egentlig helt ukjente situasjoner? Vil det ikke alltid være noe ved situasjonen som man kjenner igjen? Som regel er det det. Ofte er det herfra at man begynner å nøste ut problemet.

** Et annet aspekt ved situasjoner er at man svært sjelden står helt alene. Hva skjer når man legger en venn, eller en kollega til ligningen? — Muligheter oppstår. Jo mer kompleks problemstilling, desto mer nødvendig blir det å være flere. En gruppe kan finne mange kreative løsninger når for eksempel en bil har kjørt i grøfta, mens et virkelig komplekst problem, som for eksempel klimautfordringen, må løses på internasjonalt nivå. Det blir et enormt «gruppearbeid» som nesten hver borger på kloden bør engasjere seg i.

** Ta tiden til hjelp, er det mange som sier når utfordringene virker uoverstigelige. Noen ganger er det et godt råd. Problemløsning er en prosess, og mange har sikkert opplevd at muligheter fremstår klarere etter hvert som tiden går. Dette aspektet ligger også inkludert i det svenske forsvarets kompetansebegrep. Noen jobber metodisk, mens andre må sove på det og få hjelp av underbevisstheten. Når løsningen utkrystalliserer seg oppdager de at løsningen i mange tilfeller lå i situasjonen hele tiden. Det tok bare litt tid å oppdage den. Sagt med andre ord kan man si at situasjonen i seg selv bidro til at kompetanse ble utløst.

Dermed har vi fått et veldig nyttig kompetansebegrep, et begrep vi kan bruke strategisk til å utvikle virksomheter og samfunn. Et begrep som kan brukes til mer enn å slå hverandre i hodet med. Vi kan aktivt skape situasjonene som ny kompetanse kan oppstå fra. Det handler blant annet om hvilke oppgaver vi tar fatt på, hvordan vi tilrettelegger og belyser oppgavene, bruk av teknologi og hvilke mennesker vi involverer i arbeidet.

«Kompetanseutvikling handler mer om de situasjonen man skaper enn innholdet i kurskatalogen.»

Denne forståelsen av kompetansebegrepet er konstruktiv. Den ser fremover. En politikers viktigste oppgave er å skape en fremtid for befolkningen. Hvilke situasjoner vil vi legge til rette for, og hvilken kompetanse trenger samfunnet å utløse? I denne sammenhengen er kanskje ikke politikernes bruk av begrepet så dum likevel.