«Gleden og verdien av en god bok»

For et noen uker siden ble jeg utfordret på å gi en bokanbefaling til påsken. Det ga meg anledning til å gå bort og kjæle litt med en snart ti år gammel fagbok som jeg fortsatt blar i fra tid til annen. Jeg har den for sikkerhets skyld i to eksemplarer, som står side ved side. Et eksemplar med eselører, understrekninger og preg av gul marker - et med personlig hilsen fra forfatter og varebind som er spesialprodusert for meg.

Fagbøker er viktige. De gir formidler kunnskap med dybde og refleksjon. Helt siden Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten, har fagbøker vært den kanskje største driveren for folkeopplysning, demokratisering, økonomisk vekst og samfunnsbygging. Virkningen er direkte og indirekte. For det er ikke alle som leser bøkene i sin originale cellulose-form. Stadig flere hører på dem. I tillegg forplanter kunnskapen seg videre i form av modeller som vises på storskjerm og fordeles som PDF av alt fra forelesere til konsulenter, gjennom artikler og videoer på TedX, hrnorge.no eller YouTube – eller kanskje som grunnlag for en podcast på vei til jobb. Med på kjøpet får man at noe av kunnskapen ender opp som anekdoter og gjenfortellinger, ofte ganske frikoblet fra det som i sin tid var innhold og konteksten forfatteren ønsket å formidle.

Noen brummer, og vil helst ha oss til å lese forskningsrapporten som lå bak fagboken. Mens andre ser det verdifulle i at flere får tilgang til litt, selv om noe av dybden og presisjonen forsvinner på veien. På sitt beste er digitalisering demokratisert folkeopplysning, på sitt verste bidrar det til vranglære. For øvrig slik Jeffrey Pfeffer så glimrende beskrev i fagboken Hard Facts, Dangerous Half-Truths, and Total Nonsense i 2006. Denne boken ga innsikt som senere er formidlet i en mengde artikler og gjenfortalt utallige ganger – og slik sett har påvirket atferd hos langt flere enn de som noen gang tok seg tid til å lese boken. Pfeffer er superstjerne og lever godt på foredrag. Antakelig har han tjent mer og nådd ut til flere gjennom foredrag enn hva boken alene bidro til. Internett er full av videosnutter som bringer historien videre og selger Pfeffer som produkt. Slik formidles og forsterkes fagboken gjennom andre kanaler, på tvers av landegrenser og uten særlige språkbarrierer. Men uten boken i bunn, ville langt færre ha hørt om og lyttet til den viktige kunnskapen Pfeffer formidler.

For et par år siden hadde jeg en irritert diskusjon med min tenåringssønn. «Skal du ikke lese til historieprøven snart? Hvilke sider er pensum?». «Jeg holder på å se en video på YouTube», svarte han. Jeg var ikke betrygget. Men han fikk toppkarakter. Og jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg var glad eller irritert over akkurat det. YouTube gir deg ikke master eller doktorgrad. Og det er mye dårlig og uetterrettelig stoff der ute. Men å ikke aktivt utforske verdien er ignoranse. Og å snakke ned den verdien av kunnskapen og formidlingskraften som ligger der er arroganse. Neste generasjon er den som skal«» ta over, med sine vaner og preferanser. Da utfordres fagbøkenes rolle og forlagshusenes inntjeningsmodeller. Noen finner fagnisjer, andre kan satse på kuratering. Noen vil skape synergier mellom bok, video og fasilitering, for eksempel i form av interaktiv edutainment, mens atter andre vil bygge bro mellom det norske og det utenlandske. Noen kommer til å se muligheter og klare seg godt. Andre kommer til å dø. Men folk flest kommer til å få kunnskap formidlet i den form de ønsker og til en langt lavere pris enn i dag. Og være godt fornøyd med det.

Den gode fagboken vil fortsatt ha verdi og leve videre. Fordi gode fagbøker, utgitt på anerkjente forlag, fortsatt gir kredibilitet det fortsatt er vanskelig å konkurrere med. Men også fordi noen av oss fortsatt liker å lage eselører og lese med gul marker ved vår side.