Et kraftig oppgjør med "duger jeg tro?"
Solveig Skaaheim (49) fikk mere enn bare studiepoeng da hun tok fatt på videreutdanningen. Nå har hun tatt et oppgjør med skyggene fra barndommen og fått mot til å vise hvem hun egentlig er.
Studietiden har gitt Solveig mange utfordringer, tidvis kom tankene fra barndommen når hun slet som verst. I dag er hun stolt, og hun vet hun kan prestere og levere. – Det er en utrolig nyttig erfaring å vite at du kan strekke deg selv om du snart er femti år, sier hun. (Foto: Karine H. Henriksen)
Solveig Skaaheim strutter av energi. Hun virker selvsikker, sosial og dypt engasjert i jobben. Slik har det ikke alltid vært. Da hun begynte i 3. klasse på barneskolenstartet en tidsepoke hun gjerne skulle vært foruten. Det har preget henne store deler av livet, selv om det ikke har fått skinne igjennom på utsiden.
– Jeg ble kalt stygga og jeg ble spyttet på. Jeg ble slått og sparket, og jeg ble skolens raskeste sprinter fordi jeg måtte løpe opp den bratte bakken for å unngåå få juling, sier Solveig.
Situasjonen ble ikke bedre på videregående skole, men hun kom seg igjennom.– Den opprinnelige planen var å bli barnepleier. Jeg tok helse- og sosialfag samtidig som jeg tok Husmorskolen. Da fikk jeg kompetanse nok til å gå videre på høyskoler for å bli barnepleier.
Men så satte den fysiske helsen en stopper for å jobbe med det yrket. Solveigs usikkerhet i tyveårene førte til at hun valgte bort å studere og heller begynte å jobbe. Hun forsøkte seg i forskjellige yrker, blant annet i en redaksjon og som servitør på et hotell. Drømmen om høyskole ble stadig fjernere og fjernere.
Utfordret av helsen
Solveigs tidligere leder i forsvaret klarte å pirke hull på den masken hun var blitt så god til å holde utad. Det har kostet, men i dag har Solveig en helt annen trygghet både i jobben og i privatlivet.
Selv om det ikke synes er Solveig født med en fysisk utfordring.
– Av den grunn kan jeg ikke ha yrker som er fysisk belastende for kroppen. Det fikk jeg erfare da jeg forsøkte meg som servitør.
Solveig var raskt tilbake i jobbsøkermodus, og endte opp i en sekretærjobb i en fagforening for prester der hun ble i hele 18 år. I 2008 begynte hun å jobbe ved Forsvarets logistikk organisasjon Divisjon for IKT-kapasiteter ved Kolsås Base.
– Erfaringene jeg hadde fra tidligere jobber, gjorde at jeg tenkte jeg måtte bli mer tydelig som person. Jeg ville virkelig noe mer. Det hang også sammen med at jeg var blitt sett av min kirurg. Han røsket tak i meg og ba meg se på meg selv, ikke bare på hva jeg klarte å gjøre, men på hele meg som person.
– Det var vel her min reise så smått startet, sier hun.
Forsvaret i omstillingKort tid etter at Solveig hadde begynt ved Kolsås Base, måtte arbeidsgiveren omstille. I 2010 var første fase av omstillingene ferdig. Fase to skulle gjennomføres fortløpende og i 2012 var også denne prosessen ferdig.
– Da vi snakket om omstilling før 2012 fikk jeg høre at jeg satt trygt, blant annet fordi jeg jobbet tett med ledelsen. Men slik er det ikke i Forsvaret.
Følte du på noe tidspunkt at du ville bli overtallig?– Ja, jeg tenkte på det fordi jeg jobbet tett opp under ledelsen. Min daværende sjef hadde ikke lov til å si noe til meg. Men jeg var sist ansatt, og hadde en konsulentkode som flere andre også hadde. Da kan du raskt legge sammen to pluss to.
På et allmøte våren 2012 fikk ytterligere 10-15 personer beskjed om at de var overtallige.– Jeg røk på ansiennitet.
En av fordelene med å jobbe i Forsvaret er at folk vil bli tatt vare på selv om de blir overtallige og ble satt i såkalte «gråstillinger».– Vi mistet ikke jobben, men vi kunne bli satt til andre oppgaver.
Solveig ble beholdt i staben og hadde omtrent de samme arbeidsoppgavene med å være tilknyttet lederstøttefunksjon.Hun ble det hun selv kaller for en «forsvarspotet».
Solveig Skaaheim har fått bryne seg på nye arbeidsoppgaver etter videreutdanningen. Det er hun godt fornøyd med.
Grunnleggende kompetanseSolveig ble rådet til å ta en utdanning som ga en grunnleggende kompetanse innen organisasjon, økonomi og ledelse. Det endte med en søknad til Høgskolen i Hedmark avdeling Rena.
– De hadde fag som økonomi for virksomheter, forvaltningsrett, organisasjonspsykologi, offentlig forvaltning, personalledelse og de hadde samarbeidet mye med Forsvaret tidligere.
Nye studievaner Høsten 2013 dro Solveig på sin første samling. Hun gledet seg, men møtte på noen utfordringer underveis.– Første semester ble tøft fordi det var mye mere arbeid enn jeg forventet. Dessuten oppdaget jeg at jeg ikke kunne studere på samme måte som da jeg var ung. Jeg hadde en annen måte å huske ting på da.
– I tillegg hadde jeg problemer med å stole på meg selv. Jeg slet og brukte mye energi på dette. Min innstilling er at jeg liker å gjøre alt best, være flink pike og jeg ber ikke om hjelp.
Solveig deltar aktivt i Bærum Soul Children der hennes datter synger. Da dirigenten ikke kunne dirigere koret i kirken hoppet hun inn og gjordenettopp det. – Det hadde jeg aldri gjort tidligere. Da var det bare å kjøre på med skråsikker uvitenhet. Enten så går du på en smell og reiser deg,eller så gjør du det overbevisende. Det er det jeghar lært gjennom studiene.
Var du noen gang inne på tanken om å gi deg i studietiden?– Ja, det var etter eksamen nummer tre. Da jeg fikk oppgaven forsto jeg lite, men jeg så også at alle andre slet. I ettertid trodde alle at de hadde strøket på den eksamen. Noen dager etter hadde vi en ny eksamen og da handlet det om å mobilisere krefter igjen.
Kvelden før gikk Skaaheim plutselig rett i kjelleren. Hun minnes denne episoden som den siste gangen hvor «udugeligheten» og dette med mobbingen fra barndommen kom opp igjen.
– Jeg følte jeg hadde feilet og syntes veldig synd på meg selv. Heldigvis kom jeg etter hvert på bedre tanker; Hvis jeg drar hjem så må jeg møte en viss oberstløytnant og si at jeg ga opp. Jeg tenkte at jeg ville fått beskjed om å skjerpe meg og finne tilbake til fokuset.
Solveig vasket ansiktet, rettet ryggen og fikk samlet seg.
Les hele historien i Personal og Ledelse nummer 3/2015.
