kommunikasjon
«Det finnes så utrolig mange flinke folk i Norge som fortjener masse oppmerksomhet.»
Bli litt bedre kjent med HRmagasinets nye spaltist.
Hvilke egenskaper ved deg selv vil du trekke fram?
Jeg er et engasjert menneske som trives med lagspill og meningsutvekslinger. Jeg er nysgjerrig og kreativ. Og ganske snill, tror jeg.
Hvordan vil du bli beskrevet som kollega og ansatt?
Vanskelig å svare på, men jeg tror jeg kan oppfattes som en som står i stormen, har gjennomføringsevne, er hyggelig, men litt sta, kanskje?
Hva betyr mest for deg når du har fri fra jobb?
Å være med familien min; barna mine, kjæresten min, faren min og fjellet.
Hvordan har koronakrisen forandret deg som person?
Jeg har i hvert fall fått det slått fast at jeg er et menneske som blomstrer i samhandling med andre mennesker, og kan ha tendensen til å visne litt i ensomheten foran skjermen. Jeg, som sikkert mange andre, har kjent på usikkerhet og uro i koronakrisen.
Hvilke råd vil du gi til ledere og medarbeidere om tiden vi går inn i?
Jeg tror mange, som meg, i denne tiden har fått tenkt nøye gjennom hvordan livet i total skal være fremover. Mange savner rutiner og fellesskapet, men samtidig vil man ha større fleksibilitet. Å ha fokus på balanse, fleksibilitet og team-følelse, tror jeg vil være en smart vei å gå.
Hva slags bagasje har livet gitt deg så langt?
At vi mennesker strever med så mye, og at vi alle gjør det. Vi har bare forskjellige måter å håndtere det på.
Hva kjennetegner god ledelse?
Åpenhet, bærekraft, rettferdighet og toleranse.
Hva gjør deg ekstra engasjert?
Bærekraft og spesifikt økologi. Og da særlig fokus på gode og smarte løsninger. Det blir jeg veldig glad og engasjert av. Det finnes så utrolig mange flinke folk i Norge som har så mange gode tanker og konsepter, som fortjener å få masse oppmerksomhet fordi de har satt bærekraft i fokus og har lidenskap for det de jobber med.
Hva holder deg våken om natten?
Tenåringer.
Koronakrisen er over. Alt er trygt. Hva er det første du gjør?
Reiser til Sarajevo! Vi er så heldige å ha venner i Bosnia som kom til Norge som flyktninger i 1993, men flyttet tilbake. De er som familie for oss, og jeg savner dem veldig.
