Reportasje i Personal og Ledelse nummer 1/2011.
Etter to år i Qatar, et lite ørkenland på den arabiske halvøya, flyttet familien Lekanger i fjor hjem til Norge med bagasjen full av gode minner. Etter å ha bodd i et land hvor gradestokken rett som det er bikker femti, er den norske vinteren en velkommen gjest hos familien i Bærum.
– Skiturene i marka var kanskje det jeg savnet mest med Norge, forteller Ola Lekanger.
Sivilingeniøren er ansatt i Hydro og i Qatar jobbet han på det gigantiske aluminiumverket Qatalum, hvor Hydro eier femti prosent. Aluminiumverket er det største som noen gang er bygget i ett trinn.
Mer enn 65 000 arbeidere fra hele verden har jobbet med å sette opp anlegget. De fleste er arbeidsinnvandrere fra land i Asia, men også mange Hydro-ansatte fra Norge har flyttet dit for en periode på 2 – 3 år.
De fleste har med seg familien. Ola Lekanger visste i større grad enn de fleste hva han gikk til. Som sønn av en Hydro-ansatt bodde han i Qatar i store deler av barndommen. Men det er å reise ut som voksen var en ny erfaring, forteller han.
– Landet har ikke forandret seg så mye, men jeg har forandret meg. Som familiefar følte jeg ansvar for at familien skulle få den samme gode opplevelsen som jeg selv hadde hatt.
Randi Lekanger var yrkesaktiv før familien flyttet utenlands. Også hun er sivilingeniør, men jobbet i en annen bedrift enn Ola. I Qatar var hun hjemmeværende. Som medfølgende ektefelle hadde hun mer tid til rådighet enn noen gang tidligere. Barna var 6 og 8 år da familien reiste ut og begge gikk på den norske skolen i Qatar.
Hun legger ikke skjul på at livet som tobarnsmor var langt mindre stressende enn hjemme i Norge.
– Barna var på skolen fra åtte til ett. Da hadde jeg mye tid for meg selv, sier hun.
Noe av tiden brukte hun til videreutdanning via nettstudier. Hun engasjerte seg også mer i barnas skole enn hjemme i Norge, og stilte blant annet opp som sjåfør på utflukter for elevene. Det var mange norske kvinner i samme situasjon som Randi.
– Vi hadde det veldig sosialt og som utenlandsk kvinne kunne du bevege deg fritt omkring. Kjøpesentrene var som i Norge og vi hadde tilgang til svømmebasseng og gode treningsmuligheter. Men det beste var at jeg hadde mye mer tid og overskudd til å følge opp barna, sier hun.
Randi opplevde det ikke som negativt at hun måtte sette sin egen karriere på vent for en periode. Hun hadde barn, studier og nok å fylle dagene med, og ser på utenlandsoppholdet som et velkomment avbrekk. I dag er hun tilbake i ny jobb i Norge.
Utfordringen for medfølgende ektefeller er at de ofte blir mye alene. Den andre jobber mye, og uten venner og familie kan hverdagen bli ensformig. I Qatar er miljøet stort og naboene med stor sannsynlighet fra Oslo eller Årdal. Likevel kan utestasjoneringen by på utfordringer.
– I begynnelsen er alt nytt og spennende. Du har litt feriefølelse. Men man reiser ikke hjem etter 14 dager. Det kommer en hverdag, sier Randi.
Denne overgangen kan være vanskelig å takle for mange. Da kommer hjemlengselen. Det var særlig Randi som følte på dette. Ola hadde vokst opp i landet og var mer forberedt.
– Først var det en opptur og så kom nedturen etter ca 3 måneder. Det var en kombinasjon av hjemlengsel og flere andre faktorer. Vi reiste hjem den første julen. Det trengte jeg. Men da var det også som om ting snudde. Da vi reiste tilbake til Qatar var det med en god følelse, sier Randi.
Hun forteller at mange andre også opplevde denne nedturen.
– Det kom en periode da vi irriterte oss over alt som ikke fungerte. At toalettet gikk tett, at det ikke var mulig å finne grovmel i butikkene og slike ting. Egentlig var det bagateller, men det var vel et resultat av at alt var annerledes og at vi savnet det vi hadde hjemme i Norge. Heldigvis hadde vi oss for at; nå ser vi positivt på det, og så dro vi hverandre opp igjen, sier hun.
Randi mener at det tok ca ett år før hun følte at hun hadde bodd seg inn og knekt koden.
– Veldig mye er annerledes. Alt fra hvordan du oppfører deg i trafikken til hvor mye du skal prute på varene. Men du er bare nødt til å tilpasse deg. Selv om ting fungerer på en annen måte enn i Norge, så fungerer det i det landet der du bor.
Ola og Randi Lekanger vel hjemme i kalde Norge.
Ola og Randi har vært sammen siden de gikk på videregående skole. De ble ikke mindre sammensveiset av utenlandsoppholdet, heller tvert imot. Men de har sett eksempler på det motsatte. Det å være utestasjonert kan være en påkjenning for et parforhold.
– Det å reise ut er ikke måten å løse ekteskapsproblemer på. Det er mange utfordringer og det er viktig å være trygg på hverandre og at man har valgt dette sammen, sier Randi. Ola er enig.
– Det er en stor avgjørelse å ta. Vi brukte mye tid på å diskutere gjennom dette på forhånd, og var veldig klare på at vi ville det begge to, sier han.
Mange utestasjonerte jobber mye mer enn de gjør hjemme i Norge.
– Jeg kunne ha jobbet døgnet rundt. Men det er noe av fordelen med å ha med familien. Det skaper rammer, sier Ola.
Å jobbe i en annen kultur kan by på utfordringer. Ola hadde lederansvar for ca. ti menn. De kom fra 5 ulike land og med ulike forventninger til hvordan en leder skulle være.
– Ledelse er kulturelt betinget. I Norge har vi en demokratisk lederstil. I andre kulturer forventer de at lederen er sjef og gir klare ordrer. Jeg måtte derfor behandle medarbeiderne ulikt for å leve opp til de forventningene som de hadde til en leder, sier han.
Et vellykket utenlandsopphold er avhengig av gode forberedelser. Det handler ikke bare om praktiske ting som utleie av bolig og permisjon fra jobb for medfølgende ektefelle, men i minst like stor grad om å forberede seg mentalt på det som skal komme.
Hele familien Lekanger, inkludert barna, hadde deltatt på utestasjoneringskurs i regi av arbeidsgiveren. De hadde lest seg opp på forholdene i Qatar, samlet informasjon på nettet og vært på besøksreise til Qatar i god tid før de reiste ut. Det siste var kanskje det viktigste.
Da fikk de sett skolen, besøkt det ennå uferdige boligområdet og fått et lite inntrykk av kulturen; kort sagt sugd til seg inntrykk fra det som skulle bli deres nye virkelighet de neste årene.
– Det var veldig nyttig for oss voksne, men enda viktigere for barna. Det er ikke så lett for barn å forestille seg hvordan det blir å flytte til et annet land. Når de har vært der blir det enklere å snakke om det og forberede dem på det, sier Randi.
- Jeg fikk mer tid og overskudd til å gjøre hyggelige ting sammen med barna, sier Randi Lekanger. (Foto: privat)
En utestasjonering er en omveltning for barn. Randi og Ola grudde seg litt til å fortelle barna at de skulle flytte, men det gikk problemfritt.
– Vi var forberedt på at det ville komme reaksjoner, men alle negative reaksjoner uteble. Det kan skyldes at de bare var 6 og 8 år da vi reiste ut. Med eldre barn tror jeg det kan være en større utfordring, fordi de er mer knyttet til venner og familie i Norge, sier Ola.
– Noen familier opplevde veldig sterke reaksjoner fra barna da de fortalte at de skulle reise utenlands, sier Randi.
Det de savner mest fra oppholdet i Qatar er tiden de hadde sammen som familie.
– Vi hadde mer kvalitetstid. Selv om Ola hadde det travelt innimellom så hadde vi likevel mer tid til hverandre og barna, og mer overskudd til å være sosial.
De har ikke helt bestemt seg for om de vil reise ut igjen.
– Vi har ikke lagt planer for et nytt utenlandsopphold akkurat nå, men jeg tror kanskje at vi vil kjenne på rastløsheten når det har gått en periode. Men neste gang vi reiser ut er det kanskje jeg som jobber, sier Randi.
Les også: 10 Gode råd for deg som skal på jobb utenlands
Hei! Har du fått spørsmål om å bli med i en undersøkelse fra Kantar og HRmagasinet?
Vi trenger kunnskap og innsikt om våre lesere.
Derfor har vi engasjert Kantar – et av Norges ledende analyseinstitutt – til å hjelpe oss med å gjennomføre undersøkelsen.
Mange av våre abonnenter og lesere har fått undersøkelsen tilsendt på e-post fra Kantar, og dette er en vennlig påminnelse til deg om å bidra med dine svar.
Sammen lager vi bedre innhold!
Beste hilsen
Geir Christiansen, redaktør HRmagasinet
