Første besøk hos coachen

Jeg hilser spent på Jan Georg Kristiansen. For første gang i livet står jeg overfor en ukjent person som faktisk kan komme til å stille meg noen ubehagelige personlige spørsmål – tror jeg i hvert fall.

Samtidig gleder jeg meg. Coaching er for meg et positivt ladet ord. Et ord som muligens kan gi meg økt selvinnsikt og bevissthet rundt viktige faktorer i tilværelsen.

- Vær grådig

To dager før coachingen pratet jeg med Kristiansen på telefon. Han er daglig leder i Erickson Coaching Nordic AS, én av to skoler i Norge som er sertifisert av International Coach Federation (ICF).

Gjennom de siste ti årene har han både coachet og kurset mange norske næringslivsledere. Kristiansen inviterte Personal & Ledelse til en ”testcoaching”.

I telefonsamtalen fikk jeg innspill om hvordan han jobber som coach, og hvordan jeg skulle forholde meg til samtalen vi skulle ha.

Essensen i det han sa var som følger: ”Vi starter dette som en åpen samtale, men tenk litt over hva du vil med den. Og vær grådig på egne vegne i målet du setter deg.” Stikkordene som til slutt havnet på blokka før coachingtimen, er det nok flere enn jeg som har skrevet før en slik seanse. Der sto det nemlig: Tid, jobb og ro. - Sparringsrunde gir virkning?

Ok, tilbake til nåtiden og den coachingen som skal foregå. Vi befinner oss i et enkelt, men lyst og trivelig lokale på Ullern i Oslo.

På bordet står det kaffe, vann og en stor pakke Kleenex lommetørkler. Pakken får en tanke til å fare gjennom hodet: ”Her er det nok noen som har hatt tyngre øyelokk enn vanlig …” Men la det være sagt med en gang: Refleksjoner som får frem kraftige reaksjoner ligger ikke innenfor arbeidsområdet til en coach. Det finnes andre yrkesgrupper som er bedre skolert i så henseende.

Samtalen begynner så åpent som overhodet mulig.

Første spørsmål fra coachen lyder kort og godt: ”Hva vil være den beste bruken av denne samtalen for deg?” Svaret mitt leder til et nytt spørsmål, og etter en liten ”sparringrunde” har vi dannet en tydelig ”vinkling” på samtalen. Det vil si – det er jeg som har dannet vinklingen. Coachen har bare spurt, mens jeg har svart.

Og slik fortsetter det. Coachen spør mens jeg svarer etter beste evne. Noen spørsmål er enkle å besvare, andre krever mer av meg, og jeg blir bedt om å se meg selv utenfra.

Coachen bruker blant annet følgende teknikk: ”Se på deg selv som regissøren i filmen om deg. Hvordan ønsker du som regissør at denne filmscenen skal se ut?” Litt senere blir jeg bedt om å være Tom fra 2030, som vil gi Tom anno 2006 noen gode råd. Jeg er ikke vant til slike imaginære fremstillinger, men det funker faktisk brukbart.Skaleringer

For at coachen og jeg skal snakke samme språk, må jeg sette opp flere skaleringer.

”På en skala fra én til ti, hvordan er graden av best mulig tilværelse, slik Tom vil ha det?” Jeg svarer et tall som ligger over midten av tabellen, men med rom for økning. Jeg blir bedt om å sette et nytt tall, og datofeste når dette måltallet skal være nådd: 1. august 2008.

Nå venter jeg på spørsmålet ”Hvordan skal du nå dette måltallet?” Men spørsmålet kommer ikke – ikke ennå.

I stedet spør coachen: ”På en skala fra én til ti, hvor viktig er det for deg å nå dette måltallet?” og ”På en skala fra én til ti, hvor lyst har du til å nå måltallet?”.

Videre i samtalen kommer vi inn på hvordan jeg kan løfte graden av best mulig tilværelse, og vi lager et helt konkret mål. Ordlyden i dette målet får bli en sak mellom coachen og meg, men jeg husker i hvert fall på rådet hans: ”Vær grådig …”

Samtidig nytter det ikke å være så grådig at forhold jeg ikke selv har kontroll på dreper målet i første svingen.

Vi går inn for landing. I løpet av tiden har coachen effektivt hjulpet meg å styre mot positive tankerekker. Fokus på det negative er lite hensiktsmessig. Negativ fokusering gjør nemlig at negative følelser limer seg ytterligere fast i underbevisstheten.

Katalysator

Etter at testcoachingen er over, sitter jeg igjen med en klar følelse at ”dette har noe for seg”. Det er jeg som setter agendaen. Det er jeg som setter målene, og bestemmer veiene frem mot målene. Coachen bare bruker kraftfulle spørsmål på rett sted for at jeg kan klarne og sortere tankene mine.

En del av jobben en coach gjør, kunne jeg kanskje gjort selv ved å være flinkere til å stoppe opp, reflektere og korrigere i hverdagen. Men coachen er utvilsomt en nyttig katalysator i en slik prosess.

Dessuten er det ikke til å komme forbi at bruk av en coach skaper forpliktelse overfor målene jeg setter. Det vil ikke være noe stas å komme tilbake til neste coachingtime uten å ha gjort noe som helst for å nærme meg målene…