Japan hadde som kjent verdenshistoriens største finansboble på begynnelsen av 1990-tallet. Denne boblen skyldtes en børsoppgang som ble fyrt opp av sentralbankens (BOJ) lavrentepolitikk mot slutten av 1980-tallet, og en ekstrem risikovillighet – grensende til spillegalskap – i store deler av befolkningen.
Ved inngangen til 1990-tallet var børsen rekordhøy, og eiendomsprisene utartet seg slik at det lille tomtearealet under Keiserpalasset i Tokyo var like mye verdt som hele California til sammen.
Selvtilliten var stor. For andre gang i sin historie hadde Japan gjenreist seg raskt etter nederlag. Første gang, i perioden 1868-1945, gikk det til slutt galt som følge av militære nederlag. Denne gang, etter kraftig økonomisk oppgang fra 1950 til 1991, endte det hele i en spektakulær finansiell kollaps – etter at myndighetene strammet til både finans- og pengepolitikken i det børsboblen toppet seg.
Nedgangen i økonomien som kom etter at sentralbanken hevet rentene – nettopp for å lage hull i boblen – var like spektakulær som børsrekordene hadde vært, med prisfall på aksjer og eiendom på nær to tredjedeler i nominelle verdier. Dette til tross for at rentene etter hvert kom ned i null – for å bli der – mens politikerne førte en uhyre sterk motkonjunkturpolitikk over statsbudsjettet.
Konkurstallene var beskjedne og banktapene relativt små. Bankene ble stadig flinkere til å skjule omfanget av sine mislighold.
Når sant skal sies, er det egentlig ingen grunn til å ta over kompliserte bedrifter, med store avskrivninger og smertefulle oppsigelser til følge, når renten er nær null. Da er det lettere å bare utsette renter og avdrag. La heller bedriftene selv prøve å komme seg ut av gjeldsgjørma de sitter fast i. Ta den tid som trengs – tidskostnaden, renten, er jo nær null.
Koronaåret 2020 skulle komme til å gi vestlige økonomier noe av den samme reisen som 90-tallets Japan. Ja, tilbakeslaget – noen vil kanskje heller si “pausen” – i økonomien ble det sterkeste vi har sett i fredstid. Likevel uteble konkursene i de fleste land. Lave renter, stimuli fra myndighetene og banker som var villig til å akseptere mislighold, eller øke størrelsen på eksisterende lån, fungerte som viktige støtputer for bedriftene. Myndighetene så heller ingen grunn til å mase om at insolvente bedrifter måtte slås konkurs. Skatter og avgifter ble utsatt til verden kommer tilbake i normalt gjenge igjen.
Nullrentepolitikken har mye å si her. Det anslås at om lag en femtedel av de amerikanske selskapene som i dag utgjør den amerikanske børsindeksen S&P-500 hadde null eller negativ inntjening i fjor – opp fra bare et par prosent i 2019. Dette er hovedsakelig en samling av ulike flyselskap, cruiserederier, energiselskaper og, selvfølgelig, unge lovende selskap som satser på nye teknologier – som enda ikke har materialisert noen inntjening enda.
Investorene er tålmodige da null i rente også denne gang eliminerer tidskostnader.
Også her hjemme stilles det mindre krav til inntjening i bedriftene enn før koronapandemien kom til landet. Mange kapitalkrevende bedrifter er lansert på en rekordsterk Oslo Børs – bedrifter som ikke forespeiler noen at de skal tjene penger i sine første leveår. Verre er det imidlertid med tradisjonsrike norske hoteller og restauranter, som i dag kun holdes i live takket være tålmodige kreditorer og kemnere. Deres verdier er systematisk fallende, da de har vist seg å ha langtstørre forretningsmessig risiko enn tidligere antatt.
I makro har også kredittmarkedene fått god drahjelp fra to kilder:
I 2021 er det viktig at Norges Bank ikke gjør samme feil som japanske BOJ gjorde på begynnelsen av 1990-tallet, og som andre har gjentatt i senere tid. Sterkt omslag i pengepolitikken – fra raus kredittgiving og lave renter til markert renteoppgang og innstramming i kredittforskrifter – er den sikreste veien til å skape nye bølger av mislighold og konkurser.
Det er i det hele tatt mye som taler for at Norges Bank bør foreta seg fint lite i årene som kommer. De bør eksempelvis ikke heve rentene, og dermed bidra til å gjøre kredittmarkedene vanskeligere enn de bør være. Finanspolitikken bør likeledes tilpasses en usikker verden. Det er ingen stor kostnad knyttet til å videreføre de fleste av støtteordningene – inklusive utsettelse av skatteinnbetalinger – til 2022.
I år varsles det både innstramminger i finanspolitikken, rentehevinger og en kjøpekraftsnedgang for folk flest ved vårens lønnsoppgjør. Det kan bli litt vel mye tran for en økonomi hvor over 200.000 mennesker søker mer jobb på NAV. Likeledes kan det bli for mye tran for banker som sjonglerer lånekunder i misligholdets gråsone.
Bedre er det å vente med innstramminger til vi kan være trygge på at koronapandemien er under kontroll, og våre dagligliv endelig får vendt tilbake til det normale.
(Creditsafe/myNEWSdesk)
Hei! Har du fått spørsmål om å bli med i en undersøkelse fra Kantar og HRmagasinet?
Vi trenger kunnskap og innsikt om våre lesere.
Derfor har vi engasjert Kantar – et av Norges ledende analyseinstitutt – til å hjelpe oss med å gjennomføre undersøkelsen.
Mange av våre abonnenter og lesere har fått undersøkelsen tilsendt på e-post fra Kantar, og dette er en vennlig påminnelse til deg om å bidra med dine svar.
Sammen lager vi bedre innhold!
Beste hilsen
Geir Christiansen, redaktør HRmagasinet
