Gufset fra Amerika

Etter andre verdenskrig investerte USA massivt i internasjonal gjenoppbygging. Ikke bare av Europa, men også Japan og resten av det som grovt sagt kan kalles den demokratiske verden.

Det ble gjort av det gode hjertet, men også som en kalkulert investering i å utvikle marked og relasjoner. Til glede for amerikansk økonomi og global innflytelse. Der hvor Sovjet utarmet og skapte fiender av de landene de fikk dominere, bygget USA godvilje og profiterte enormt på det gjennom tiårene som fulgte.

De ble en magnet som tiltrakk seg forskere og flinke studenter fra hele verden, og fikk akademiske institusjoner i verdensklasse. Global dominans innenfor tenkning knyttet til strategi, ledelse, HR og mange andre fagfelt fulgte med på lasset.

Et fundament rives ned

I Norge var George Kenning viktig for Aker-skolen, som igjen påvirket hele norsk næringsliv. Senere kom selskaper med base i USA inn som støttespillere, partnere og viktig inspirasjon ikke minst innenfor norsk olje- og leverandørindustri, men også resten av norsk næringsliv.

USA sin påvirkning har vært enorm, og er også hovedårsaken til at engelsk i dag er det helt dominerende verdensspråket, innenfor alle sektorer. Det aller meste har vært positivt, samlende og bragt verden fremover.

Nå rives mye av dette ned, i en hastighet, i et omfang og på en måte som kommer til å bli en del av verdenshistorien. Relasjonene mange opplevde at var solid fundamentert på felles verdigrunnlag, devalueres nå til smalere og mindre stabile interessefellesskap bygget på transaksjoner og «deal’er».

Europa får en realitetsorientering. Det samme skjer i andre land og verdensdeler.

Amerikansk HR spenner fra det som er helt fantastisk, til det som er bygget på et verdisyn vi overhodet ikke deler. Det gjelder også dem som representerer fagfeltet. Verdens største HR-organisasjon, SHRM, har for eksempel ideologiske og relasjonelle bånd til det og dem vi ser utfolde seg – og fremmer politikk ut fra det. Med påvirkning ikke bare innad i USA, men også gjennom allianser og forretningsenheter i Europa og resten av verden.

Andre og konkurrerende miljøer, trekker kraftig i stikk motsatt retning. Kløften er dyp og tonen er hard, innad i HR-miljøet i USA.

Utrygghet og frykt sprer seg

Statstjenestemenn sparkes over en lav sko. Ikke minst lederne. De som uttrykker motforestillinger, løper risiko for å miste jobben over natten. Til og med forsvarssjefen fikk fyken, som er uvanlig også i et land, som i diametral motsetning til oss, har tradisjon for å bytte ut embetsverk ved politiske skifter.

Ikke nok med det: Også innenfor påtale- og rettssystemet i det amerikanske forsvaret, ble det foretatt utrenskninger. Som er ganske uhørt og høyst skremmende. Ikke bare for dem på innsiden, men også for oss på utsiden, som vet hvordan totalitære styresystemer har for vane å skaffe seg rotfeste og utvikle seg. Amerikanske kolleger rapporterer frykt for digital overvåkning på arbeidsplassen, med opplevd intensjon om å identifisere og fjerne dem som avviker ideologisk.

Hvorvidt overvåkingen er reell eller ikke, er en ting. Poenget er at det har totalitære trekk, hvor også den psykologiske effekten er at man går og tror at andre ikke vil en vel, med utrygghet som naturlig fostrer redusert lojalitet, lavere prestasjon og ønske om å komme seg vekk. Når flinke folk forsvinner, i stort antall og høy hastighet, er det mange som frykter at det i seg selv skal bidra til at det føderale systemet rakner.

Forbud og presidentordre

Amerikanske ambassader over hele verden og andre som gjør innkjøp på vegne av regjeringen, stiller nå krav om at underleverandører skriver under på at de følger USA sin nasjonale lovgivning og regler om DEI (diversity, equity og inclusion). Det lages presidentordre om at noen ord skal være forbudt å bruke. Slik jeg tolker utviklingen, er at vi ser konturene og den mulige fremveksten av et system slik vi kjenner fra totalitære regimer andre steder i verden og tidligere i historien.

«Når USA nyser, får verden forkjølelse» er det sagt. Dersom selskaper fra USA tvinges inn i samme spor for å holde seg inne i den politiske varmen i Washington, vil fort ideologien spres videre, ikke minst gjennom bruk av amerikanske selskaper sin betydelige innkjøpsmakt.

Vår gjensidighet

De siste 70 årene har det vært nedlagt massiv innsats for å gjøre verden stadig mer sammenvevd. Målet har vært å bygge avhengigheter og allianser som sikrer vekst og fred. Marshall-hjelpen, Kull- og stålunionen (EU), WTO og IMF – for å nevne noe – har trukket i samme retning. Et samlet NATO har vært avgjørende for vestens kollektive sikkerhet, noe som ikke minst har vært avgjørende for små land med stormaktnaboer. Integrerte operasjonskonsepter og avanserte teknologiske systemer med komponenter fra flere land, har ytterligere skapt avhengigheter som gjør at vi har kunnet leve i dyp fred gjennom flere tiår.

Finansmarkedene har ytterligere bidratt til en form for balanse, gjensidig avhengighet og skjør tillit, hvor det å være en del av økosystemet har vært forutsetning for vekst, og hvor det å ødelegge nærmest har vært for selvskading å regne. Vi har hatt felles interesse om produktivitetsvekst, og brukt handel og varebytte som middel - med sysselsetting, velferd og kompetanse både som resultat og ingrediens.

What are friends for?

I sin kjerne handler det om møysommelig oppbygging av tillit, bygget på stabilitet, resiprositet og det å ha en grunnleggende tro på at andre vil deg vel, hvor risiko og kostnad ved samhandling og det å stole på gjensidige relasjoner er lav.

Nå er det mye som peker i retning av de-globalisering, nytt perspektiv på hvilke økosystemer vi ønsker å gjøre oss avhengige av, og større dragning mot å søke trygghet blant dem som står oss nær. Fokus i stadig større grad mot Europa og EU, men også på styrket samarbeid med andre liberale demokratier slik som Canada. Relasjonelt og identitetsmessig, industrielt, teknologisk og finansielt. Noen allianser styrker seg, der hvor andre svekkes. «It is good to have friends», som Jens Stoltenberg sa da han som generalsekretær adresserte kongressen i USA. For små land som Norge er det helt avgjørende.

Vår egen sårbarhet

Digitaliseringen har gitt nye økosystemer. Med muligheter, men også betydelig nedsiderisiko. Dataene våre forvaltes i systemer hvor vi bør ha kontroll og trygghet, ikke bare på datasikkerhet, men også at de holdes operative og ikke kan brukes til utpressing – verken på nasjonalt, virksomhet- eller personlig nivå.

Det er en grunn til at vestens infrastruktur systematisk unngår å utsette seg for sårbarhet fra land vi ikke tror vil oss vel. Tilsvarende gjelder også innenfor andre områder, for eksempel energi. Norsk strøm og gass har som eksempel tilført verdi for Europa, langt ut over det som transporteres i kabler og rør.

Det handler om infrastruktur, økonomi, teknologi og sikkerhet. Men i bunn er slike avhengigheter også demokratiske sikkerhetsmekanismer. Som forvitrer om vi aksepterer det totalitære og ikke står opp for verdiene som alt annet hviler på.

Til slutt: Våre verdier og vår kultur

Jeg kjører en gammel Tesla, med gratis lading ut bilens levetid. Den skal jeg ikke selge, selv om jeg har betydelig økt skepsis til å være vevd inn i den digitale strukturen som en slik rullende datamaskin innebærer. Derimot koser jeg meg hver gang jeg kobler til en supercharger og går inn for å få meg en matbit mens bilen lader. «This meal is sponsored by Elon Musk», tenker jeg og smiler. Det handler om verdier. Men da ikke først og fremst i økonomisk forstand.

Neste bil blir ikke bare av annen produsent, men antakelig også fra annet land. Slik jeg allerede har gjort valg om ikke å kjøpe kinesiske biler eller mobiltelefoner. Jeg ønsker ikke å være en del av et teknologisk økosystem som forvaltes fra land og regimer jeg ikke stoler på hva angår intensjon og stabilitet. Hvor jeg løper risiko for å «stenges ned» eller «tappes» med noen tastetrykk, eller støtte dem som driver en utvikling jeg tar avstand fra.

I skrivende stund har teknologibedriften Tesla falt åtte prosent på børsen i USA. Det er garantert tema i styret og hos dem som har investert i virksomheten. Kanskje kan det å stå for og stå opp for verdier og ha en kultur som underbygger nettopp det, bli den neste store konkurransefordelen. Vi kan i hvert fall håpe og jobbe for at det skal skje.

Kultur bygges innenfra. I så tilfelle blir vi som jobber med organisasjon og mennesker avgjørende for å lykkes.

(Artikkelen er skrevet 26.02.25, d.v.s. før møtet mellom Zelenskyj og Trump/Vance)